Parking-girl

IMG_3249.jpg

På parkeringsplassen utenfor en McDonalds restaurant i Cebu jobber Era (11) som ”parking-girl” for å brødfø familien. En dag får hun en helt spesiell kunde som snur livet hennes opp ned.

Tekst og foto: Marianne Bergseth

– Når jeg åpner et barnehjem skal du være den første som flytter inn, sa norske Finn T. Wattenberg til Era for fem år siden, etter å ha fått hjelp med parkeringen utenfor McDonalds.

Kort tid etter startet han barnehjemmet House of Dreams på Cebu og holdt ord. Era var den første som flyttet inn. I dag skal hun tilbake til familien på besøk.

– Jeg gleder meg mest til å se pappa igjen. Mamma har vært mentalt syk så lenge jeg har levd og broren min slo meg daglig med belte når jeg bodde hjemme. Vi har ikke det beste forholdet. Jeg sov heller ute på gata enn i huset. Det var egentlig ikke så verst, jeg sov som regel på et av bordene utenfor McDonalds.


familiefotoera.jpg

Livet i slummen

To jeepney-turer (lokal minibuss) unna House of Dreams venter pappaen til Era utenfor huset, iført en t-skjorte med teksten ”I am psych major and…”. Ved siden av står moren og broren.

– Pappa!, roper hun, og løper bort for å gi en klem.

Hun trekker frem en brosjyre fra veska, fra House of Dreams der Era er avbildet og hennes historie blir fortalt. Han blar stolt i brosjyren og smiler før han inviterer oss inn i huset.

Huset er ribbet for inventar. Ingen skap å ha ting i. Ikke at de trenger det, her finnes ingen ting. Kun en kjele og noen få klær som er hengt opp til tørk. Resten er søppel. Senga til alle tre består av planker uten madrasser, bygget en meter over bakken på grunn av regnet som stadig vekk flommer inn i huset. De har ikke innlagt vann og ikke elektrisitet. ”Badet” består av en møkkete porselenskål som få nordmenn hadde benyttet seg av. Inkludert undertegnede. Det er ingenting som tyder på at dette er et hjem. Jeg speider etter personlige eiendeler for å lete etter et tegn på at det faktisk bor noen her. Den eneste eiendelen jeg kan se, forutenom noen klær,er en liten hårføner som ligger på en hylle sammen med en haug tomme glassflasker. Men de har jo ikke elektrisitet?

– Mamma går stadig vekk i søpla og henter ting som hun tar med inn i huset. Alt hun henter er ødelagte og ubrukelige ting. Så kaster vi det ut igjen. Vi kan ikke ha noe som helst i huset, mamma bare ødelegger det. Vi har hatt inventar, men nå er det tomt. Vi hadde også en symaskin, men den gikk i gulvet. Broren min ødelegger også, når han er sulten, forteller Era.


Mistet jobben

Gjennom en sosialarbeider, som også fungerer som tolk, får jeg vite hvorfor familien til Era lever som de gjør.

Faren var elektriker, men mistet jobben da en kollega døde på jobb av elektrosjokk og bedriften ble lagt ned. Siden har han ikke fått ny jobb. Broren får heller ikke jobb og moren er ikke i stand til å ha noen jobb. De får ingen hjelp fra det offentlige. Resten av familien har meldt seg ut. Nå er det Eras ansvar å redde familien.

Det er vanskelig å holde tårene tilbake der jeg står midt i dette såkalte huset, og tenker på familiens situasjon. Jeg kan ikke la være å lure på hva de fyller tiden sin med. Hvordan de skaffer seg mat. Hvordan de holder motet oppe. Hvordan faren klarer å smile så mye. Hvordan Era kan være så full av liv!

Era lærte tidlig å være på vakt og når hun ser moren løfte opp en jernstang, som hun begynner å dunke hardt i bakken, griper hun inn. Hun tar fra henne jernstanga mens hun prøver å roe henne ned.

– Hun er ikke så bra i dag. Noen dager er bedre enn andre. Men det er dessverre nesten bare dårlige dager. Men det er ikke hennes feil at hun er syk.

Moren sier noe på engelsk mens hun går i sirkel utenfor huset. ”For you and for me. And the entire human race. No war. Make it a better place. Heal the world”.

Jeg plukker opp at hun er en Michael Jackson-fan og synger med på «Heal the world» for å lette på stemningen, men jeg føler meg bare dum. Hva sier man i en slik situasjon?At de har et fint hjem? Skal man si at det blir bedre?

Når jeg ikke tror ting kan bli verre forteller Era om bestevenninnen sin. Sin gamle nabo.

– Husker du der vi gikk av jeepneyen? På hjørnet der så er det en liten park. Der mistet jeg bestevenninnen min. Hun ble voldtatt og drept rett før jeg flyttet herfra. Hun var 10 år gammel.

Mens jeg gir opp kampen mot tårene ser det ikke ut som om Era sliter med det samme problemet.

– Skal vi dra til McDonalds, spør hun, iskaldt. Men samtidig med det varmeste smilet som bare Era kan gi.


Tilbake til McDonalds

Vi tar en jeepney til McDonalds der Era jobbet som parking-girl og det tar ikke lang tid før hun ser gamle kjente.

– Vincent!, roper hun, idet jeepneyen svinger inn på området noen hundre meter unna barndomshjemmet.

Vincent er like gammel som Era og brødfør familien ved å hjelpe bilene med parkering. Parking-boy. Bestefaren hans sitter på en liten plastikkstol utenfor inngangen.

Ganske spesielt å tenke på livet til Era nå og da. I dag bor hun på et barnehjem, får mat tre ganger om dagen, har rene klær, får omsorg og oppfølging. Går på skole. Har planer for fremtiden.

Heldigvis har vennen Vincent også ambisjoner.

– Jeg går på skolen og får ganske bra karakterer. Jeg vet at det er viktig og skal jobbe hardt for å kunne fortsette med studier etter high school.

Han legger til at han fant tusen pesos på gata her om dagen og ropte rundt seg for å spore opp eieren. Han fikk en femtilapp i belønning.

Det er tydelig at han vil imponere. Vise at at han er en bra fyr, selv om han jobber som parking-boy. Han får tilbud om å bli med inn og spise sammen med oss, noe han takker ja til. Så fort maten hans kommer tar han halvparten av maten med seg ut til bestefaren.

Ettersom jeg ikke snakker filippinsk aner jeg ikke hva Era og Vincent prater om, men samtalen flyter og inneholder mye smil og latter.

Etter måltidet er det på tide å dra tilbake til barnehjemmet.Era rekker ut handa og veiver inn en jeepney. Bak oss ser Vincent ut til å ha fått en kunde, en taxi som skal rygge inn på plassen.

– Go Vincent, Go Vincent, roper Era fra jeepneyen, mens hun klapper i takt med heiaropene.

Vincent veiver inn bilen og ser ikke ut til å ha gjort noe annet i sitt liv. Han vinker tilbake til Era. Smiler stoltog tar imot fem pesos gjennom bilvinduet.