Når verdighet koster penger

I 2013 jevnet tyfonen Haiyan hjembyen til Lorefe med jorden. Hun var på jobb i nabobyen da det skjedde. Nå, snart fire år etter, er hun tilbake i Tacloban for å besøke gravplassene til familien. Men her koster det for navn på graven.

Tekst og foto: Marianne Bergseth

Lorefe løfter opp datteren Isabell (1) og sønnen Christoffer (3), kysser og klemmer som om hun ikke skal se de på flere uker og gir et tårevått farvel. Etter å ha ankommet Cebu som flyktning og eneste overlevende i familien, med Christoffer i magen, ble hun tatt inn i varmen på barnehjemmet House of Dreams i Cebu. I dag skal hun tilbake til Tacloban for å besøke massegraven der moren og hennes to søstre ligger begravet, før hun skal besøke faren, som gikk bort noen måneder før Haiyan.

– Er du klar Lorefe?, spør jeg, og ser på klokka som viser 04.50.

For å rekke fergen skulle vi egentlig ha dratt for et kvarter siden. Vi får bare krysse fingrene for lite trafikk.

Etter å ha hørt om barnehjemmet, som ble etablert av norske Finn T. Wattenberg for fem år siden, bestemte jeg meg for å tilbringe en måned der for å hjelpe til. Da jeg hørte historien til Lorefe spurte jeg om hun ville dra tilbake til Tacloban for å besøke familien. Det ville hun.


Lang vei

På slaget 06.00 løper vi inn på fergen, som vi rakk så vidt. Her skal vi sitte i tre timer før vi skal ta en buss videre i tre timer til. Lorefe står ved rekkverket og ser tankefullt ut over havet i det fergen forlater havna.

– Der! Det er båten som plukket meg opp, forteller hun, og peker på et stort frakteskip.

Etter Haiyan hjalp alle til med å frakte flytninger.

Mange her på Filippinene beskriver 6. november 2013 som dommedag. Dagen da grønndekte fjelltopper ble brune. Da hele byer ble jevnet med jorden. Da tusenvis av mennesker og dyr lå strødd overalt.

Det tok nærmere to uker før alle var begravet. Folk forteller om butikker som ble stormet, folk tok det de kunne. Mange hadde ikke mat og vann i flere måneder og enkelte steder var uten strøm i et helt år. Verst var det på sjøsiden i Tacloban. Alt var borte. Alt måtte bygges på nytt.

– Jeg er veldig spent. Jeg har ikke vært der på lenge.

På tross av den tragiske historien er det en gira Lorefe som gjør seg klar til å forlate fergen og komme seg på bussen. Det er tydelig at hun gleder seg.


Jevnet med jorden

Etter nesten en hel dag på reisefot ankommer vi endelig Tacloban, der vi sjekker inn på hotell, før vi drar til første gravplass. Det er ikke så lett å få tak i taxi i Tacloban. Etter en stund får vi endelig tak i en og sjåføren forklarer oss at etter Haiyan ble antall taxier redusert fra rundt 100 til 30.

– Hus, biler og båter ble kastet rundt som om de var vektløse. Etter ødeleggelsene var det mange som mistet mye. Byen er bygget opp igjen, men det vil aldri bli som det var.

Jeg speider opp på de relativt høye grønne fjellene og har vanskelig for å forestille meg tretoppene som ble lagt i bakken. Dekket av gjørme.

– Langs hele veien lå det folk. Lenge! Noen var hele, andre ikke. Det luktet helt grusomt, forteller sjåføren.

Lorefe kjenner seg igjen og ber sjåføren stoppe.

– Her er det! Der ligger mamma og søstrene mine!

Tusenvis av kors

Idet vi går rundt den høye muren som omringer den enorme massegraven møtes vi av et overveldende syn. Hvite kors, tett i tett, så langt øye kan se.

– Det er disse tre, forteller Lorefe.

Blant tusenvis av kors har vi ikke gått lenger enn én meter fra muren. Første rad, rett ved inngangen. Ved noen få av korsene er det plassert ferske blomster og et lite bilde, men ikke ved de tre korsene som Lorefe mener tilhører familien. Kun kors, ingen navn. Ingen blomster, ikke noe bilde.

– Er du helt sikker på at det er her?, spør jeg.

– Det er her. Dette er mamma. Dette er søstrene mine.

Det er vanskelig å bekrefte det hun sier, for hver gang jeg spør skifter hun forklaring på hvordan hun har fått vite at det er disse tre. Uten å vite helt sikkert kan jeg bare anta at dette er det mest praktiske. Da er det her, tenker jeg.

– Jeg elsker deg mamma. Du har to barnebarn nå, de er hjemme.

Det er tydelig at hun har hatt tettest forhold til moren, som er den eneste hun velger å sende en hilsen til. Der jeg står og tenker at moren kan være hvor som helst begynner tårene å presse seg frem. Tenk om det var min mamma som ble kastet ned her et sted. Mine søsken! Dumpet ned i en massegrav. Jeg ser for meg et eneste stort hull med tusenvis av mennesker. Maskiner som kaster jord over det hele og dekorerer bakken med hvite kors. Gir de sørgende tilfeldige kors å forholde seg til. Ingen får lov til å gi gravene navn, men noen har gjort det like vel, i form av løse gjenstander plassert under korset. Mon tro om det bare blir fjernet etterpå. Ved gravene til moren og søstrene til Lorefe står det ingenting.

– Gratulerer med morsdagen mamma. Jeg savner deg.

Erstattet graven

Noen måneder før Haiyan ble faren til Lorefe alvorlig syk. Kort tid etterpå sovnet han stille inn. I motsetning til resten av familien fikk han en verdig begravelse. En ordentlig grav. Det var da.På vei til farens grav stopper vi ved en liten butikk som selger lys. Lorefe kjøper fire, som hun senere skal tenne i kirken ved gravplassen til faren.

Med lysene i hånden går hun ut av bilen som stopper en kort kjøretur unna. Hun har vært her før og går rett bort til graven til faren. Jeg følger etter.

– Det er her, men det er ikke pappa!

Hun har stoppet opp og kikker forvirret på en gravert sten som hun ikke har sett før.

– Er det her faren din ligger?, spør jeg.
– Ja, men det er ikke navnet til pappa!

Bak minnesteinen som er støpt inn i graven ser vi deler av farens navn. Det er et annet navn på steinen foran.

– Det er pappas navn bak steinen. Jeg skjønner ikke..

Vi går bort til en dame som tydeligvis har en slags lederrolle på kirkegården. Hun forklarer at man må fornye kontrakten hvert sjette år. Hvis du ikke betaler så blir graven erstattet.

– Hvor er faren hennes nå?, spør jeg.

Via en tolk får jeg vite at faren er fjernet fra graven og at det nå ligger en annen der.

– Jeg vet ikke. Du kan spørre de der borte, forteller hun, og peker på to menn som jobber på en grav på den andre siden av kirkegården.

lorefe02.jpg

Før vi snakker med de to mennene plasserer Lorefe lysene i fire altfor store lysholdere og tenner på. Mens tårene renner nedover kinnet hennes er det eneste som bryter stillheten en hane som galer i det fjerne og en hund som bjeffer. Hun kikker på flammene som blafrer i vinden. Folder hendene og lukker øynene. For utenom oss er det helt tomt her. Ingen andre besøkende, ingen andre lys. Ingen som kan svare på spørsmålet som raser gjennom hodet til Lorefe. «Hvor er faren min?»

– Vi kan gå, forteller hun.

De to mennene som akkurat er ferdige med å erstatte en annen grav tar en pause i arbeidet når vi kommer bort.

– Graven til faren hennes er erstattet, hvor gjør dere av kroppene som fjernes?
– Du kan spørre der borte, svarer de, og sender oss dit vi kom fra.

At ingen vet er vanskelig å kjøpe. Spesielt etter å ha snakket med andre lokale, som forteller om mørke prosedyrer. Om du ikke fortsetter å betale for graven legges det som er igjen av kroppen i en sekk, som plasseres på en annen kirkegård. Etter å ha blitt strippet for klær og eventuelle verdisaker, som klokker og smykker. Det er søppel nå.

– Går det bra Lorefe? Vi skal finne ut hvor faren din er, sier jeg og legger armene rundt henne.

Det triste er at det kommer vi etter all sannsynlighet aldri til å finne ut. Hun visste det ikke. Ingen fortalte henne at dette kom til å skje. At kontrakten måtte fornyes. De trodde kanskje hun var død. Eller at hun ikke hadde råd til å betale. At det var bedre kunder der ute, med bedre økonomi. Han fikk i det minste en verdig grav. I seks år.